Gjestebok

Her i gjesteboken kan du skrive en hilsen, og gjerne bilder fra dere som har adoptert katter fra oss.
Skriv en hilsen i gjesteboken ved å klikke på den blå knappen. Vi tar også imot tips til forbedring av hjemmesiden vår:)
For andre henvendelser, se kontaktinfo.

Nettside 4. des, 2016

DovieStrom

Katten är så söt.

Nettside 27. sep, 2016

Dale

Skikkelig fin side!

Nettside 20. sep, 2016

Daisy

Meget flott og informativ webside.

Nettside 26. sep, 2015

Lill-Melissa Ottesen

Mobil Nr 90271779

Nettside 26. sep, 2015

Lill-Melissa Ottesen

På Utskikk Etter Ny Selskap Til Katten Ella! Ta Kontakt,Dere Som Har Katt Og Gi Vekk.

Nettside 26. sep, 2015

Lill-Melissa Ottesen

Postnummer 5583 Vikedahl

20. okt, 2014

Mercedes

Hei! Ville bare takke dere for at dere hjalp meg hjem til familien min, etter nesten 5 måneder på rømmen. Jeg kan endelig ligge i senga til matmor igjen. Jeg har fått go mat og masse kos, og mat det trenger jeg. Jeg har blitt litt tynn etter turen, men
dyrlegen ga meg ei sprøyte og sa at masse ro og mat, så tar det ikke lang tid før jeg kan dra på nye eventyr. Men ikke så langt denne gangen. Matmor ønsker også å takke dere. Dere gjør ett viktig arbeid! Så tusen takk igjen til de to damene som tok meg med
hjem i går kveld! :-) hilsen matmor Ida og katten Mercedes.

4. okt, 2014

Sara Katt

Takk for sist.
Jeg er Sara Katt.
I disse dager er det 5 år siden jeg fikk et nytt hjem. I den forbindelse vil jeg gjerne dele noen tanker, og sender en hjertelig takk til alle som har vært involvert i den prosessen.
En helt spesiell takk til
Inger Marna.

I løpet av disse årene har jeg utvikla meg enormt, det er rent magisk hvordan man blir preget av sine omgivelser, og jeg fikk mirakuløst nok, et fullstendig nytt liv.
De aller beste og sterkeste sidene av min kattenatur har fått slå
ut i full blomst.
Jeg var et livredd og undertrykt vesen som gjorde meg så lita som jeg kunne, gjemte meg under senger og under dusjkabinett og bak gardiner. Nå er jeg en STOLT, frittgående, selvbevisst, brattnakket, vakker pus - som av og til lar meg
klappe på av snille folk - når de fortjener det.
Alt har jeg lært meg selv, og det har ikke vært enkelt. Det krever sin katt å f.eks lære seg å være ute, å gå på ulike underlag, takle værfoholdene, passe reviret mitt og å lære hvor vått det er i vannpytter,
men også at de kan drikkes. Men jeg liker det, nyter det, unntatt når det er snø på bakken. Ingen fine damer liker vel snø på potene.
Heldigvis har jeg nabo Einar som måker veier i snøen for meg - han har peiling på revir-grensene mine. Han er en ekte
katte-gentleman.

Blant mennesker er det ikke helt veloppdragent å skryte av seg selv, men jeg er katt og dermed hevet over alle menneskeregler. Jeg sier det som det er: jeg er en fabelaktig jeger. Selvlært. Helt autodidakt.
I ferien hadde jeg
sommerjobb og var veldig travel med min yndlingsbeskjeftigelse: å minske musebestanden. I snitt tok jeg 4-5 mus pr døgn, og da har jeg bare regnet med dem jeg viste fram til folka mine. (Tok noen på privaten også, men det er hysj hysj.) Og noen lot jeg åpenlyst
flykte fra mine velpleide klør, fordi jeg trengte pause, fordi jeg gikk lei, orska'itj.
Det er alle katters yndlings-luksusproblem.
Fjærballer krever en mer avansert jaktteknikk, og naturligvis er jeg ekstra stolt over dem.
Jadda, jeg dyktig, og
jeg er glad! Jeg er så glad at jeg gjerne spretter opp i lufta og klapper sammen framlabbene rundt et intetanende, surrrete insekt. Det er gøy!
Jeg graver også av ren glede i blomsterpotter inne, griper porøs jord mellom klørne, grafser som med ei hånd.
Matmor rister på hodet og påstår blomstene er hennes, men hun må da huske at hun har KATT. Da går det sånn, da. Katter bestemmer.

Heldigvis gikk det lang tid utover sommeren før jeg ble plaget av flått. Jeg sier fra til matmor og matfar, og de hjelper
meg når ett eller flere av de små plagedyra er i pelsen eller har bitt seg fast i huden min. Blir gjennomgått nøye med børste hver kveld i flåttsesongen. Jeg ber om det selv, hopper opp i kattebørstestolen og lar meg bli undersøkt og kjælet med.
Jeg var
skikkelig uheldig og ble bitt på et helt unevnelig sted med bar hud. Pinlig, altså - og plagsomt. Men jeg fikk hjelp med det tilfellet også.

Men det er en kostbar pris å betale for en god jaktsesong: markkur. Jeg fikk min i går. Helt ufyselig, men
desverre også helt nødvendig. Jeg forstår da såpass. Moderne medisiner har gjort det enklere, men like ufyselig.

Jeg, og min matmor - som har tatt dette diktatet, ønsker Bakgårdskatt lykke til videre med det viktige arbeidet sitt.
Igjen: hjertelig
takk.

Jeg er fortsatt ganske beskjeden, derfor publiserer jeg ikke noe bilde av meg selv.
Hilsen Sara Katt.

16. mai, 2014

Lotta katt

Jeg glemte og si at jeg har fått en ny beste venn❤️

16. mai, 2014

Lotta katt

Hei, jeg koser meg hele dagen i darres veg
På melhus🐱

Nettside 27. nov, 2013

Ragna

Så fine katter!

2. jun, 2013

Sara Katt

Hei.
Her er jeg igjen, Sara Katt fra Tiller.
Takk for sist, det er mer enn et år siden.
Tenkte jeg skulle fortelle litt om hvordan jeg dårer nabo Einar. Menn kan være så lettlurte! Men han er oppriktig glad i katter, han nabo Einar. Først
sørger jeg for at han ser meg, at vi har øyenkontakt, og som oftest har han så god tid at han da stopper opp og prater litt. Om han ikke gjør det, så kommer jeg helt nær og stryker meg mot leggene hans. Da smelter han fullstendig. Hver gang. Jeg sørger for
å røyte litt på ham, sånn at ikke glemmer meg så lett. Så prater vi og jeg lar ham stryke den vakre pelsen min, jeg lukker øynene halvt igjen så han virkelig skal se at jeg koser meg og viser ham hvor deilig jeg er. Andre ganger kan jeg rulle meg i grusen
mens jeg ser på ham, og han legger hodet litt på skakke, smiler og snakker med meg og nyter synet av min overveldende skjønnhet, og så får jeg kos. Om han stopper opp i kosinga så ruller jeg litt til, viser fram min hvite mage og blunker litt. Da blir det
mere kos å få. Jo, han er en trivelig nabo, han Einar. Alle katter burde ha en sånn.

Jeg har også en annen historie å fortelle, den er ikke fullt så hyggelig, men det gikk bra til slutt. Det skjedde for ganske lenge siden, det var blitt vår, solen
skinte, fuglene sang, det var lett å grave i alle blomsterbed og jeg var sprettende glad for at snøen nesten var borte og at det var varmt i været. Jeg løp og spratt omkring og jublet på kattevis. Plutselig var jeg uheldig og snubla skikkelig da jeg akkurat
var i ferd med å hoppe opp på et gjerde. Vondt! Forferdelig vondt! På tre føtter hinka jeg inn til folka mine. De tok meg med til doktor. Akkurat det er jeg ikke særlig begeistra for, men denne gangen var det nok det smarteste å gjøre.
Fikk gips på labben
min, for jeg hadde brukket et ben. For et herk! Lampeskjerm rundt halsen, og greier - for de trodde jeg kom til å gnage av meg gipsen. I tre døgn lå jeg pal i en lenestol.
De tok av meg den hersens skjermen når jeg skulle spise, men gipsen var jo også
i veien, så de la maten min på et sånt litt høyt fat med stilk på, og da fikk jeg plass til den vonde labben og det ble lettere å få i seg mat. Jeg fikk sitte i fanget og spise også. Det likte jeg. Men jeg vil ikke snakke om å gå på sandkassa, det var virkelig
en ugrei affære med gips på frampote, selveste gravelabben min.
Hele våren måtte jeg være inne. Jeg så og hørte fuglene ute, fluer surret og jeg lengtet ut. Det varte og rakk. Først var det rosa gips, etterpå fikk jeg blå. Stygge greier begge deler.
Men
omsider fikk jeg labben min tilbake - tynn og veik var den blitt av å være innpakka så lenge. Klørne var blitt lange når de ikke har vært i bruk på flere uker, men det fiksa matfar med ei klosaks. Men fortsatt måtte jeg være inne! De sa jeg haltet, de sa jeg
var svak i labben og at noen kunne banke meg opp om jeg gikk ut nå. Så trente jeg litt inne, da. Løpetrening i trappa, hoppetrening på hyller og lekte meg med matta og sånn. Vips, så haltet jeg ikke mer, og så åpnet de døra igjen og jeg gikk ut i sommerdagen.

Og da fikk jeg det travelt, for her var det mye arbeid å ta igjen, måtte gå opp reviret mitt og markere grensene. Noen frekkinger hadde prøvd seg på å ta land fra meg, - men de fikk merke at nå var Sjefa på plass igjen.
For jeg har totalt enevelde
i fem hager, over et stort stykke åpent land, og har dessuten andel i et skogholt med tett kratt.
Jeg eier også et annet land, det heter Hytta. Der er det mye småvilt og tyne livskiten langsomt ut av. Der er det sånne dvergkrokodiller. Firfisle, sier
menneskene. Snål sak altså, blir så skrekkslagen at den slipper av halen sin. Uspiselig dyr. Frosk også - fullstendig uspiselig, helt kvekk.
Men museutvalget er upåklagelig.

Nettside 20. feb, 2013

Trine

Kjempeflott hjemmeside :)

3. mar, 2012

Sara Katt på Tiller

Jeg er Sara Katt og bor på Tiller.
Jeg ble reddet av Bakgårdskatt en lørdag i juli for snart tre år siden. Jeg lå i Festningsgata i byen og kunne ikke røre meg og var virkelig livredd. Ei modig dame fanga meg med et teppe, og jeg kom til doktor.
Etter det stelte Inger Marna meg godt, jeg ble frisk.
Men huset hennes var fullt av mange dyr, og jeg er eitrende sinna på andre katter. Jeg lengtet etter eget hus med egne mennesker å bestemme over.

En dag kom matmor dit, egentlig for å identifisere en annen katt, han var død. Jeg fikk sitte på fanget til matmor, noe glimtet mellom oss akkurat da blikkene møttes og matmor spurte om jeg ville ha jobb som katt hjemme hos dem.
Jeg var veldig sjenert, likevel ble jeg med. Det var nifst i begynnelsen, jeg gjemte meg.
Etterhvert oppdaget jeg alt jeg eide: to gode fang, mange rom å bestemme i, deilig mørkt skap med hule, og ei lang trapp å løpe fort i. Far snekret hyller på veggen, så jeg er aller øverst når jeg vil. Dronninger må det, de er øverst.

Etter lang tid åpna mor døra ut til verden. Det var skummelt, og jeg brukte ei uke før jeg torde gå over dørstokken.
Jeg forandret meg da jeg kom ut på trappa. Alle de sovende sansene mine ble liksom fyllt opp, og jeg ble Katt.
Ekte lys, overveldende dufter, og litt for mye lyd. Jeg ålte meg lavt en meter til høyre og tittet rund hjørnet, verden er så diger! Jeg gikk inn og sov resten av dagen.
Siden fant jeg ei kjempestor tissekasse med tak over, de kalte det "under verandan til naboen". Alle katter tisser der, og gjør andre ting også, men jeg bestemmer. Nå bestemmer jeg.

Jeg har min egen verden, mitt eget land, og der er det adgang forbudt for andre katter. Unntatt de som er mindre enn meg da. Jeg har en nater liten tass på daglig besøk, men han er ikke i tvil om hvem som er sjef heromkring.

Første gang jeg fanget fugl var litt ekkelt. Jeg tok en av de veldig små, de som har striper og sier zum zum. Men jeg var veldig stolt og leverte gaven til mor. Jeg fikk mye skryt.
Nå har jeg spesialisert meg, har tatt jaktprøve for katter, og fanger alt av småvilt med pels og fjær.
Man kan spise noen av dem, de med tynn hale. Knask knask mellom tennene.

Hver morgen får jeg frokost sammen med far, vi spiser fra samme fat. Jeg bruker pen-kloa for å hente skinkebitene.

Når jeg setter meg på en bestemt stol blir jeg børstet. Det er så deilig, jeg maler og krøller meg i velvære og blir veldig pen.

Kjære Bakgårdskatt, takk for livet.

Nettside 3. mar, 2012

Christian Meland

Bra hjemmeside. skal legge inn mer senere.

Nettside 22. feb, 2012

Asema / Åse Marie Mikkelsen

SE NETTSTED MED EGEN SIDE SKISSE OG BYGGEPLAN FOR 2 VINTERISOLERTE KATTEHUS LAGET FOR VINDFANG, ENKEL Å SETTE OPP - SELV FOR DE SOM IKKE ER SPESIELT SNEKKERKYNDIG:
www.asemagalleriheime.com

Nettside 7. feb, 2012

Therese

Tusen takk for koseilg kort! Jeg mista konvolutten og finner ikke adressa igjen. Derfor skriver jeg her..Det var Mamma, jeg og søstra mi som du husket. (Dog, Mamma var glad for å bli kalt søster av sine døtre ;-)
Fortsett det viktige arbeider dere gjør! Klem