Våren 2013

Kjære alle våre trofaste kattevenner!

Våren gløtter frem mellom snøskurene utenfor vinduene. Og kattene våre som venter på nye hjem med muligheter for å komme ut, stirrer lengselsfullt ut på fuglene som også venter på vår.

Vi i Bakgårdskatt venter også, både på at noen skal melde seg for å adoptere noen av alle de fine kattene vi har. Og vi venter også på godt vær og bare veier til loppemarkedet vi skal la gå av stabelen i andre uke i mars. Vi har så massevis av fine ”lopper”, og vi vil benytte anledningen til å takke alle dere som har tenkt på oss og gitt oss tingene som gjør det mulig å få inn penger på denne måten. I dette året har vi gjennom loppemarkeder, salg av ”lopper” før og etter markedene, og juletombolaene – som etterhvert er blitt en tradisjon. Som dere vil se når regnskapet kommer i neste Bakgårdspost, har vi også store utgifter, selvsagt til dyrlege og medisiner, men også til fôr og til annonser.

Og selvfølgelig en stor og dypfølt takk til dere som sender oss pengebidrag, enten det er en større sum når det passer slik, eller mindre, faste beløp månedlig!
Vi setter stor pris på det dere gjør!

Men også i år er budsjettet bra i balanse, og vi takker dere hjertelig som har hjulpet oss til det! Og stor takk til Astrid og Randi som har vært revisorer!

Loppemarkedene våre har gått bra – vi har fått fine ”lopper” og vi takker dere som har hjulpet oss med å arrangere loppemarkedene, vi hadde aldri greid det alene. Takk for innsatsvilje og godt humør!

En spesiell takk til Maiken og Line, til Mariann, Dorothy, Angela og til Borghild som kjører lange veier for å hjelpe til, til Ruth Inger som lager røre til verdens beste vafler, og til Elfrid som får kundene i godt humør med salg av vafler og kaffe!

Vi har ikke så store resultater å berette om når det gjelder omplassering dette året, men et par av dem har voldt oss mye bry og bekymring, for kattene synes ikke det samme som oss! Så det ble å prøve igjen. Og så klaffet det. Men ennå har vi ganske mange her, og de går her og venter, venter på en mer meningsfylt tilværelse enn å sitte i et vindu og se ut og vente, kjede seg og drømme. Det er dessverre et faktum at voksne katter, om aldri så unge, ikke er så attraktive som de som er små og søte. Men disse voksne har da også vært små og søte – så hvorfor er de hjemløse nå ––?

Vi har fortalt om dem vi har omplassert i brevene vi har sendt dere gjennom året, og vi kan hilse fra dem at de er glade og fornøyde! Både LUSSI som bor på Lade og er lekekamerat til en liten gutt, NUSSE som er innekatt som hun var tidligere, hun blir elsket og stelt med etter alle kunstens regler, BROR som bor landlig og har en villmark i miniatyr å boltre seg i, PETTER som blir lekt med og stullet med og som nå har fått et lite menneskesøsken. Og RISELIN og LEAH er begge sine eieres trøst og glede i hverdagen. Hverken Petter, Leah eller Riselin kan være pur unge, så de liker å ta det med ro, for ikke å snakke om hvor deilig det er å bli oppvartet! Og BASTIAN fikk sitt store ønske oppfylt – å være eneste katt på en gård hvor han trives alldeles utmerket.

Vi har, som tidligere, brukt en del penger og tid på katter som ikke er ”våre”, dvs. vårt ansvar. Vi kommer av og til i kontakt med mennesker som har problemer med sitt kattehold, og vi har hjulpet med dyrlegebesøk og dyrlegeregninger, dessuten har vi tatt til dyrlege for sterilisering/kastrering katter som ikke ville være huskatter, men hadde et sted å ty inn i og som fikk mat. Noen av disse hadde også sår og skader som ble behandlet.

Ellers har vi, som tidligere, foretatt utrykninger for å hente inn døde og skadede dyr, og det har forekommet både piggsvin, hare og grevling!

Vi vil – med usigelig vemod og dypfølt takknemlighet – minnes to av våre trofaste medhjelpere som vi aldri får se mer. Deres innsats var uvurderlig for dyrene. Og det var ikke et kortvarig blaff som døde hen når det ble slitsomt, de holdt trofast ut i alle år til døden satte en stopper for deres gode gjerning. Vi kunne stole på dem, og vi føler oss så fattige etter at de ble borte. Vi savner dem usigelig.

Den ene var Kalle Fillingsnes.
Han må ha hatt og vært glad i katter hele sitt liv! Torlaug og han hjalp til med stellet på Høgheim i en periode, men da Bakgårdskatt ble egen forening gikk han over til å skaffe oss fiskeavskjær fra sin tidligere arbeidsplass. Sikkert som et ur kom han kjørende med en kasse fisk til oss, hver eneste uke.
Som regel sto vi og pratet litt før han dro tilbake. Og han ventet alltid på at vår store svarte TOLEDO skulle dukke opp, da fant han en fin fiskebit og kastet bortover til ham og frydet seg når Toledo, bratt i nakken, dro avgårde med godbiten sin for å nyte den i fred. Og nesten hver gang sa han: Jeg savner Micke! Micke var den siste katten hans, og den ble 18 år. Men Kalle var så ekte glad i dyr at han ikke ville få seg en ny katt, han tenkte på hvordan det skulle gå med katten hvis katten overlevde ham. Slik var Kalle – han tenkte mer på dyrene enn på seg selv. Og vi savner ham mer enn vi kan få sagt. Det var litt merkelig, men Toledo levde ikke så lenge etter at Kalle ble borte.
Han savnet ham nok også.

Marit Knappe har vi kjent så lenge at vi ikke husker når vi IKKE kjente henne. Hun bodde ikke langt herfra og hun hadde ansvaret for rengjøringen i barnehagen i nærheten. Der tuslet det rundt en tam hjemløs katt som Marit ga mat hver gang hun stelte der. Hun kalte ham Truls. Da Marit sluttet i barnehagen fikk Truls komme på Høgheim. Marit tok kjøkkenstellet der en dag i uken. Når hun kom oppover, tok hun Truls til side og koste med ham og ga ham medbrakte godbiter. Og vi tror faktisk at Truls holdt regning med ukedagene!
Senere ble Marit en god og pålitelig fostermor for flere katter som hun hadde i leiligheten sin. Den første hun tok inn var en mager forfrossen siameser sent på høsten. Den hadde hun observert en tid men greide ikke å se på den lenger. Hun tok den inn. Senere fikk vi ved en tilfeldighet vite at eierne hadde flyttet, men da katten ikke var til stede akkurat da, brydde de seg ikke mer med det.

Men katten ble hos Marit i flere år. Hun kalte den MOSCHE. Etterpå hadde hun flere, vi husker Lea som ble kastet ut av eieren sin på Lademoen. Hun var lei av den! Vi hentet den inne i en hekk. En perser skulle hun passe for noen som reiste på ferie. Men da eierne kom for å hente den ville den ikke bli med. Det forteller vel noe om både eierne, men også noe om Marit. Eierne ga den fra seg med glede. En katt ble sperret inne ved veggen i boligblokka med snø fra brøyting. Marit sørget for å få den frem og beholdt den til den kunne omplasseres. En av de siste var en katt som streifet fortvilt omkring, tydelig letende etter hjemmet sitt. Marit lokket den inn og opp til sin leilighet trass i at fortørnede naboer i oppgangen protesterte. Hun ringte oss og vi fant ut at katten var chipmerket og leste av koden. Katten hadde streifet langt, stakkar, var sulten og fortvilt. Kattepasseren hadde ikke passet godt nok på den. Eierne kom øyeblikkelig og hentet den da de kom hjem, de var så glade at de ikke visste hva godt de skulle gjøre. De hadde med blomster og gave til Marit, og til jul fikk hun også gave fra dem. Naboene som hadde protestert da hun tok inn katten, ble litt flaue da de fikk høre dette.
Den siste katten hun passet, het også Leah. den skjønte vel ikke hva som var skjedd da Marit ikke reiste seg fra stolen sin og klappet den. Eller kanskje skjønte den det – ?

Takk, Marit, for alle dem du hjalp. Men du følte sikkert takken fra dem – hver eneste dag.

Vi tror det.

Vi følger opp kattene etter at de har kommet i sitt nye hjem. Og vi setter umåtelig pris på å få et bilde og noen ord om hvordan det går!

Her er et brev vi fikk til jul, fra Andrea og Fant:

”Tror ikke det finnes snillere katt til en jente på 6 år. Har ikke – som du sa – vist en klo noen gang. Hvis Andrea er borte ei helg, så vandrer Fant rundt på gulvet og leter etter henne og gjensynsritualet når hun kommer hjem er å hoppe i fanget og legge potene rundt halsen og kose nese mot nese med hverandre. Den dagen han kom, ville han ikke frem fra under sofaen, men da Andrea kom hjem, kom han rett frem og opp i fanget hennes. Andrea håper hun kan ha ham hele livet. Fant trives godt på gården,
er mye ute og fanger mus.”

Fant ble funnet livredd under trafikkmaskinen på Omkjøringsveien ved Nardo. Han hadde halsbånd uten navn. Eier ble etterlyst på dyrebar.no men meldte seg ikke.

Historien om Andrea og Fant er rørende og er flott å ta med seg videre i arbeidet med å skaffe hjemløse katter et nytt hjem :)

Vi takker for alle bidrag som er gitt for at vi igjen kan gjøre livet lettere for kattene!

Så vil vi ønske alle to og firbeinte en
God påske når den kommer :)

Del denne siden